Egentlig er det hele kanskje ikke så ille

Egentlig er det hele kanskje ikke så ille. Mamma er ikke alkoholiker sånn som de fleste ser for seg en alkoholiker. Som drikker karsk i kaffekoppen klokken åtte. Eller som alltid har vinflaska tilgjengelig i klesskapet. De fleste utenfor nærmeste familie vet ikke engang at mamma drikker mer enn normalt, og oftere enn vanlig. Men jeg vet. Søsknene mine vet. Pappa vet

Mamma har jobb. Og hun fungerer godt i jobben. De eneste sykedagene jeg kan huske at hun har hatt de siste 5-6 årene, er tre dager med influensa. Mamma er alltid på jobb, selv om hun drakk to flasker vin dagen før. Og ingen merker noen ting. Mamma står opp tidlig dagen derpå, drar på trening, eller lager frokost. Går en tur i fjellet. Mamma kan gå i lange perioder uten å drikke. Til hun sprekker. Så kan hun drikker en flaske eller to, fire kvelder på rad. I det store og hele ville ingen som befant seg i familien en måned eller to, skjønne noe som helst. Annet enn at mamma er over middels glad i øl og vin.

Jeg har alltid trodd at mamma drikker fordi hun er avhengig av alkohol. Ferdig med det. At hun trenger alkohol fordi kroppen krever det. Men mamma drikker fordi hun trenger å døyve smerte. Kanskje for å glemme noe vanskelig ? noe jeg ikke vet hva er. Hun drikker på seg selvtillit. Mamma har ingen selvtillit. Ofte hører jeg mamma si ?alt jeg får er kritikk?. Hun klarer rett og slett ikke å tro på oss når vi sier positive ting til henne. Mamma er flink. Hun bare vet det ikke selv. Det har vært fint og vanskelig å innse dette. Å innse at dette er dypere enn et ?rent? alkoholproblem. For da kan jeg støtte mamma på de områdene hun sliter med. La henne snakke om de tingene hun føler hun mestrer. For mamma er ikke selvsentrert, slik jeg alltid har trodd. Hun trenger bare bekreftelse på at hun mestrer noe. Jeg kan passe på å ikke bli unødvendig irritert når mamma er litt teit. For hun trenger kanskje ikke den ekstra kritikken. Selv om akkurat det ikke alltid er like lett for meg ? mammaer kan være så syyykt teite! Selv de som ikke drikker..

 

 

Første gang

Første gang jeg forsto at mamma hadde et problem, var jeg 17. Jeg og kjæresten var på tur hjem til meg en sen lørdagskveld. Mens han var i ferd med å parkere, løp jeg inn før han. Der lå mamma, sovende på sofaen, med slåbroken åpen og et halvfullt vinglass i hånda. Det var ikke det at mamma lå der som fikk meg til å innse at mamma drakk for mye, men at jeg visste at jeg måtte løpe inn å sjekke. Det skal ikke en 17-åring trenge å vite.

 

Første gang jeg forsto at mammas drikking var et problem for meg, var jeg 19. Jeg hadde vært på 4 ukers ferie i utlandet, og var blitt lovet rundstykker og kakao til kvelds når jeg kom hjem. I flere dager så jeg frem til familiehygge ved kjøkkenbordet. I stedet kom jeg hjem til en mamma som sov på sofaen og når hun våknet, var hun helt tydelig full. Kveldsmaten ble ødelagt av en kvalmende magevondt.

 

Nå, 10 år senere, plager mammas drikking meg mer enn jeg noen sinne kunne forestilt meg. Jeg føler meg dratt mellom sinne og sympati, for jeg forstår at mamma ikke vil drikke så mye hele tiden. Jeg forstår at hennes selvtillit er ikke-eksisterende og jeg forstår at dette er et dypere problem en ren avhengighet. Samtidig sårer hun meg igjen og igjen. Hun unnviker å snakke om problemet eller avfeier det hele. Noen ganger sier hun ting som er så sårende at jeg ikke vet om jeg kan tilgi hun, selv om jeg vet det er avhengigheten som snakker og ikke mamma. Noen ganger lurer jeg på om jeg kommer til å miste hele mamman min til alkoholen.

Les mer i arkivet » August 2015 » Juli 2015

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits